Ytringsfrihetens grense

Den høyreekstreme gruppen Stopp islamiseringen av Norge (Sian) har vært aktive den siste tiden med markeringer, hatefulle appeller og koranbrenning. Det gjøres i ytringsfrihetens navn og blir godkjent av politiet som innenfor norsk lov. I Sandefjord endte provokasjonene med tåregass og arrestasjoner. Den planlagte koranbrenningen under fredagsbønnen ved Stovner moské ble stoppet av politiet i frykt for alvorlige ordensforstyrrelser.

Ytringsfriheten skal alltid vernes om. Men når hatet kles i drakten til ytringsfrihet, så setter det oss alle i et vanskelig dilemma. Arshad Jamil, styremedlem i Muslimsk Dialognettverk.

Politiet har i etterkant hatt samtaler med Muslimsk Dialognettverk (MDN) og Samarbeidsrådet for tro og livssyn (STL) for å snakke om årsaker og finne fredelige løsninger. Det pekes bl.a. på unge mennesker som faller utenfor samfunnet som deltar i motdemonstrasjoner. MDN, som i en årrekke har gjort en fantastisk jobb for dialog og samarbeid på tro- og livssynsfeltet, har storsinnet og fornuftig nok slik situasjonen er i dag oppfordret folk til ikke å la seg provosere og la «hatet stå alene».

Men å holde tilbake motreaksjoner er dårlig nytt for ytringsfriheten.

Politi og myndigheter må ta seg et kritisk blikk i speilet og evaluere det systemet som tillater hatefulle markeringer og eskalerende motreaksjoner å oppstå. Strukturelle svakheter i det norske systemet er ikke dialognettverket eller Stovner-mammaers ansvar – selv om det er flott at de bidrar!

Det haster med en avklaring

Det haster med å få på plass juridisk avklaring fra Høyesterett og påtalemyndighet om hvor den strafferettslige grensen går mellom ytringsfrihet og diskriminering, slik at politiet har tydelige retningslinjer. I påvente av dette må politiet og myndighetene i større grad ta sitt ansvar på alvor for å ivareta alles ytringsfrihet og trygghet – og skape arenaer der det er mulig for alle på trygt vis å møte opp og ta avstand fra Sian uten å frykte opptøyer. Ellers begrenses ytringsrommet til det ekstreme på begge sider.

Uklarhet skaper frisone for diskriminering

Det viser seg å være stor uklarhet i Norge for hvor grensen går for hva som defineres og kan straffes som hatefulle og voldelige handlinger mot andre mennesker. Ifølge norsk lov er det å brenne en bok, som koranen, ikke straffbart.

Dag Herbjørnsrud har påpekt i Utrop at konteksten er avgjørende for om handlingen kan anses som straffbar.

Altså om koranbrenning kombineres med hatefulle ytringer og hets mot muslimer før, under eller etter brenningen, kan dette anses som brudd på straffeloven §185 om «hatefulle ytringer».

Juridisk tydelighet

Herbjørnsrud er ikke alene om å stille spørsmål ved lovligheten av slike markeringer. Politidirektør Benedicte Bjørnland har etterspurt juridisk tydelighet og senest denne uken har flere profilerte samfunnsdebattanter startet et opprop til riksadvokaten for en grundig etterforskning av Sians virksomhet og hatretorikk.

Mens vi blir enige leker høyreekstreme seg i frisonen mellom ytringsfrihet og diskriminering.

De bruker uklarheten som bevisst strategi og gjør sitt beste for å provosere fordi de bruker påfølgende konflikt for å fremme sin agenda. Vi skal naturligvis ikke la oss provosere til fysiske sammenstøt og vold, men vi må ha mulighet til å møte opp og vise at vi ikke er enige.

Ytringsfriheten må gjelde for alle

Vi trenger en rask og tydelige presisering fra høyesterett om hvor grensen går for straffbare handlinger. Vi trenger et politivesen som ikke er usikker på hvor grensen går og kan følge opp. Men i påvente av dette trenger vi vern av noe som ikke er uklart; likhet for loven.

Én gruppes ytringsfrihet skal ikke gå på bekostning av en annen gruppes ytringsfrihet.

Ytringsfriheten må gjelde for alle. Sian får tillatelse og beskyttelse av norsk politi til å holde markeringer der det brukes vold som i hets og hatefulle ytringer mot en minoritet i kombinasjon med koranbrenning. Om det da ikke stilles nok ressurser til rådighet slik at det også er en trygg arena for motdemonstrasjoner, velger politiet ubevisst side.

Et optimalt scenario hadde vært om det var mulig å ytre seg på begge sider av saken, uten at konfrontasjoner, vold eller tåregass trenger å involveres.

Vi vet at det er mulig, det har blitt gjort før.

Som da Myrdal talte i Brumunddal og på Youngstorget i 1991, der hhv 4.000 og 10.000 demonstranter møtte opp – og snudde ryggen til.

Om vi først skal spille kortet ytringsfrihet i relasjon til disse hendelsene må ytringsfriheten gjelde alle, også de som er uenige med Sian. Da må både de som støtter og de som er uenige få muligheten til å møte opp og vise sin protest i en trygg setting som ikke kuppes av opptøyer og vold. Den siste tidens hendelser har vist at det ikke er tilfelle.

Det er problematisk fordi det begrenser ytringsfriheten for alle de som ikke føler det trygt å møte opp for å vende hatet ryggen.

Det kan ta tid for Høyesterett å konkludere. I mellomtiden må politi og myndigheter sørge for at alles trygghet og ytringsfrihet ivaretas.

Kronikk i Avisa Oslo, av seniorrådgiver Elin Olsen-Nalum, Humanistene
Foto: NTB og Humanistene.
Publisert 7. mai 2022

Ytringsfrihet, Islam | Høyreekstreme leker seg i frisonen mellom ytringsfrihet og diskriminering (oslodebatten.no)