– Mitt forhold til døden

av Unni Hanger, seremonileder hos Humanistene
Ill.: Björg Thorhallsdottir

Fra jeg var ganske så liten så var jeg opptatt av døden og av menneskers sorg. Tror det hele begynte som en ganske så godt utviklet nysgjerrighet om det meste når jeg var barn. Jeg var bare rundt 5 år første gang jeg var i en begravelse. Det var naboen til bestemor og bestefar, jeg var på besøk hos dem og maste meg til å få være med. Avtalen var at jeg måtte være helt stille, noe som kunne være en utfordring for en skravlete femåring, men jeg satt i kirken og bare kikket meg rundt og studerte alle som var der, og med særlig fokus på de nærmeste pårørende. Jeg kjente ikke avdøde, man allikevel ble jeg så grepet av stemningen, akkurat som jeg forsto sorgen, og det satt seg i magen min.

Mange spørsmål

Jeg kan bare forestille meg alle spørsmålene mine besteforeldre ble bombardert med i bilen på veg hjem igjen. Jeg var også veldig fascinert over at jeg hadde en onkel som ble begravet samme helg som min dåp skulle ha vært. For meg var han et stort mysterium. Heldigvis har jeg en mor som aldri har avvist spørsmålene mine, så jeg fikk svar på det meste om onkel og hans død, men jeg ville også vite hvordan mor hadde det, bestemor, onkler og tanter. Hvem gråt, hvem bar kisten, hvem trøstet?

Behov for å vise omsorg

For meg var det den største selvfølge å snakke om døden, jeg hadde få filter, ikke tenkte jeg så mye over at mange ble stille rundt meg når jeg startet disse samtalene heller. Det var først da en i klassen min mistet faren sin at jeg skjønte at dette var ikke noe alle likte å tenke på og i hvert fall ikke å prate om. Første gang jeg så igjen hun som hadde mistet faren sin så spurte jeg de andre om hva vi skulle si, skulle vi si kondolerer eller spørre hvordan det gikk? Da fikk jeg klart svar om at de skulle si hei og late som ingenting. Det var for meg veldig rart, for jeg hadde behov for å vise omsorg, men var jo også ute etter detaljer, mer info om mysteriet døden.

Mye død og sorg

Nå ble dessverre deler av mitt liv preget av mye død og sorg. I en tiårsperiode mistet jeg mange familiemedlemmer, venner og kollegaer både til sykdom og ulykke, gamle og de ikke fullt så gamle, deriblant min egen far. Jeg rakk aldri og komme over sorgen over den ene før neste dødsfall ble meldt og jeg følte på et tidspunkt at familien min nærmest ble utradert. Det var en utrolig emosjonell slitsom periode, men når jeg ser tilbake så ga den perioden meg også kunnskap og forståelse om sorg og hvordan vi alle sørger på hver vår måte.

Erfaringer

Jeg har også vært i flere begravelser hvor sorgen ikke er min, men det kan være en venninne som har mistet noen som står de nær. Da har jeg prøvd å bruke mine egne erfaringer til å kunne trøste og støtte så godt jeg kan. Har prøvd å vise med mitt nærvær at du er ikke alene, jeg er her og skal hjelpe deg videre.

Ingen fasit

Det jeg har lært er at det er ikke noen fasit på sorg. Det finnes ingen rett eller gal måte å sørge på. Noen gråter mye, andre får ikke fram en tåre. Noen er bare triste, andre kan være rasende. Noen har behov for å prate, andre ikke. Noen trenger en lang sørgeperiode, andre fungerer som normalt etter kort tid. Noen viser alle sorgen sin, andre vil ha den for seg selv. Mange klarer å gå videre, andre sitter fast i sorgen. Og sorgen kommer i forskjellig drakt og styrke til forskjellige anledninger.

Følelsene er ikke farlige

Fordi sorgen er litt uforutsigbar og fordi følelsene flommer fritt så kan det være vanskelig å prate med sørgende. Vi er ofte litt redd alle disse følelsene som bare kommer, redd for at de skal gråte, bli hysteriske, hva som helst. Da må vi minne oss på at disse følelsene er ikke farlige, det er helt normalt og det er ikke oss alle disse følelsene er rette mot. Og skulle disse følelsene utebli, er det også helt normalt.

Sortere og skape system

Som seremoniledere hos Humanistene møter vi pårørende i en situasjon der det er forventet at man skal snakke om døden. Å kunne vise empati er en selvfølge som seremonileder, men samtidig skal vi være en trygg person som de pårørende kan støtte seg til. Blir det for mye følelser og det passer seg – vil vi ta de i hånden og bare vente til de samler seg litt. Vi vil gi de en følelse at selv om deres tilværelse er kaotisk, så skal vi hjelpe de til å sortere og skape litt system i kaoset. Vise omsorg og lytte – både til det som blir sagt og også til det som ikke blir sagt.

Smil og tårer

En felle som er lett å gå i er det å prøve å gi sorgen en mening, eller å si at man forstår sorgen. Selv om man har samme erfaring så betyr ikke det at vi forstår hvordan sorgen er for den andre. For meg fungerer det bra å la de pårørende få prate litt fritt om avdøde, og så leder jeg de mot å fortelle om livet til den avdøde og ikke så mye om døden og det som ledet til døden. På den måten får jeg ofte fram et smil eller en latter, ofte med påfølgende tårer, men det gjør noe med samtalen og de gode minnene får ta plass.

Sorg og kjærlighet

Da min far ble begravet og jeg var helt oppløst i tårer så henvendte presten seg til meg og sa: «For å kunne føle så mye sorg som du føler nå, så har du vært heldig og følt kjærlighet så mye større». Disse ordene ga meg en enorm trøst og jeg tok de virkelig til meg. Jeg sier ofte det samme til sørgende som jeg møter, og det virker som de også finner trøst i de ordene.

Rammer og begrensninger

Som dere sikkert skjønner så har jeg vært i mange begravelser, og jeg må med respekt si at de har vært av ymse kvalitet. Når en velger begravelse i kirken så sier man seg samtidig enig i at man følger malen til kirken. For mange er det helt ok, men mange føler også at de ikke klarer å gi et riktig bilde av avdøde innenfor de rammene og begrensninger. Også gravferd hos human-etikerne har sine begrensninger. Det at noen ting som «ikke er lov» kan gjøre at man ikke får den begravelsen man ønsker.

Respekt for levd liv

Det er det som er det fine med gravferdene til Humanistene, at du kan få det akkurat sånn du ønsker. Vi må huske at kristendommen i Norge er ikke bare en religion, men den er også en del av vår kultur. På den måten kan en godt være ateist og fortsatt synes at  «Deilig er jorden» er den vakreste sangen du vet. Og hvilken rett har vi da å nekte deg at den skal blir sunget i din gravferd?

Fint, verdig og riktig

Mange har fokus på hva den avdøde ville ha ønsket for sin begravelse, og det skal man selvsagt også tenke på, men jeg tenker samtidig at begravelsen er mer for de pårørende. Det er de som skal ta farvel og de som skal klare å gå videre, derfor er det viktig at de får gjøre det på en måte de føler er fin, verdig og riktig. Hos Humanistene har jeg som seremonileder en unik mulighet til å hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon til å få til akkurat det, og det gjør meg ydmyk.

Publisert 5. mars 2021

Illustrasjoner: Björg Thorhallsdottir