av Tore Petterson (42), formidlingsrådgiver i Humanistene
Foto: Thomas Brun NTB / Kommunikasjon

Min siste fest – mitt eget liv

Da jeg oppdaget Humanistene, fant jeg et felleskap som jobber for å forene ikke-troende og troende under en humanistisk paraply, og dermed skape et rausere samfunn der det er plass til alle.

Et brutalt møte

Som barn ble jeg mobbet og trakassert. På skolen møtte jeg voksne som så barn i vansker som vanskelige og en del av problemet, og ikke som et offer for urett.

Min barndom var trygg og gjorde meg åpen, lykkelig og uskyldig, og som fylte meg med den reneste form for kjærlighet. Allikevel fikk jeg et ganske brutalt møte med en virkelighet som ingen foreldre kan forberede et barn på.

Om å ikke holde kjeft

Heldigvis har jeg en familie som har sett og bekreftet meg, og har gitt meg troen på at jeg er verdifull uansett. De så meg ikke for hva jeg gjorde, men for hvem jeg er. Og alle fortjener å bli møtt med ubetinget kjærlighet.

Så jeg vet at ett menneske kan gjøre en forskjell og som voksen har det derfor blitt viktig for meg å ikke holde kjeft.

Betingelsesløst

Det er viktig for meg å minne foreldre på at barnet deres ikke skal elskes for hva de gjør eller hvordan de oppfører seg. At du er født, er grunn nok til å fortjene all den kjærligheten du måtte trenge. Uten betingelser!

Foto: Privat

Dype spor

Landet rundt har jeg møtt mennesker med mange forskjellige skjebner. De som har satt aller dypest spor, er alle de unge jeg ikke møtte. De som ikke lenger er med oss.

– Vi har mistet seks gutter de siste tre månedene…
– Vi har mistet fire elever det siste året…

Ofte var det foreldre til disse barna som hentet meg på flyplassen eller togstasjonen. Små støkk satte seg i meg hver gang. Hva om jeg hadde møtt dem tidligere – kunne det hatt betydning for noen av dem..?

Ufattelig smerte

Gjentatte ganger satt jeg stille i bilen og hørte på alt de skulle ønske de kunne sagt til sine høyt elskede barn. Hver og en av dem kjente på en smerte jeg ikke unner noen.

­­– Jeg skulle latt han slutte på skolen mens jeg hadde sjansen…
– Hadde jeg bare lyttet mer til hvordan hun egentlig hadde det…

Vi er ikke alltid så gode på å virkelig være der for hverandre – men sånn trenger det jo ikke være?

Siste holdeplass

Jeg er blitt konfrontert med menneskets siste holdeplass utallige ganger, og det gjør like vondt hver gang.

Vi er ikke bygget sånn at vi bare kan glemme. Burde ikke være det, skal ikke være det.

Når vi kommer tett på mennesker i dyp sorg, inviteres vi automatisk til å tenke gjennom vårt eget liv. Men også hvordan det skal være når vårt eget liv tar slutt.

Les om vår humanistiske gravferdsseremoni

Tore Petterson

Foto: Humanistene

Min siste fest – begravelsen

Tro er for viktig til å ikke ta et standpunkt. Når noen kan stå med en av verdens mange «hellige» bøker i den ene hånden, mens de fordømmer sine barn og sine medmennesker med den andre, mener jeg et tydelig standpunkt til tro er viktig.

Jeg har i denne sammenheng brukt en del tid på å tenke på min aller siste fest; begravelsen. Da jeg gikk fra å være religiøs til å bli ateist, gikk jeg samtidig vekk fra at «festen skjer i etter-livet» til at «det er nå det skjer».

Og noen ting står helt klart for meg:

  • Ingen skal stå i min begravelse og si at jeg nå er på et bedre sted!
  • Jeg vil at min siste fest skal være en feiring av mitt liv og mitt bidrag til samfunnet.
  • Jeg vi ikke at det mitt bidrag til en verden raus nok til å romme alle, skal settes i skyggen av at jeg «nå er kommet hjem».

Mitt hjem er – og har alltid vært – her på jorden. Og selv om jeg ser på kirken som et fint sted å samle folk i sorg, ønsker jeg ikke at mitt liv skal feires der.

Møt en av våre seremoniledere om hennes forhold til døden

Mitt dilemma

Som en del av min kultur vokste jeg opp med salmer som ble brukt ved bearbeidelse av sorg. For eksempel sang jeg den nydelige Lær meg å kjenne dine veie i min bestemors begravelse. Kan jeg ha mine favorittsalmer i en humanistisk begravelse? Skal jeg ikke få ha med hele meg, alt jeg har levd i og med? Skal ikke mine venner og familie kunne minnes meg med alt jeg var? Jeg har nå oppdaget at hos Humanistene er svaret et selvsagt JA.

Foto: Thomas Brun NTB / Kommunikasjon

Kan vi sammen skape et rausere samfunn?

Da jeg oppdaget Humanistene, var dette det første jeg spurte om: Går det an å ha en tilknytning til det religiøse og samtidig være humanist? Handler ikke humanisme om å forene alle mennesker under én kjærlighetsfarget paraply, der vi gjennom troen på mennesket og ideen om et rausere samfunn kan finne likheter fremfor forskjeller?

Hos Humanistene er svaret også her et soleklart JA.

Raus humanisme

I Humanistene vil jeg som formidlingsrådgiver bidra til at alle føler seg velkomne og inkluderte, uansett hva de tror på eller hvor de kommer fra. Vi vet det finnes humanister blant kristne, muslimer, jøder, ikke-troende og andre med sine kulturistiske og religiøse bakgrunner.

Med tro på menneskeverd og rettferdighet som felles kampsak er alle som deler våre rause, humanistiske verdier velkommen til å bli sammen med oss.

Slik kan en humanistisk gravferdsseremoni se ut

Mer om humanistisk gravferd

Har også du lyst å bli medlem?


Vakre sanger for vakre minner:

Publisert 10. mai 2021