Hverdagens tøffe PRIDE-kamp

Tore Petterson forteller til kollega Elin Olsen-Nalum.

«Faen så jævla ekle», «faen se på de klærne», sier han til folk rundt seg og sikter til oss. Jeg og kjæresten min tok bussen fra Frogner i Oslo sist mandag, og jeg hadde mitt PRIDE-bånd på håndleddet. En fly forbanna fyr med militærbukse, sannsynligvis litt full, begynte umiddelbart å slenge stygge og truende kommentarer til oss idet vi kom inn på bussen.

Nei – ikke her, ikke nå

Folk dukker enda lenger ned i mobiltelefonene sine og blir veldig opptatte. Ingen reagerer. Kjæresten merker først ingenting og forsøker å ta hånden min. Jeg avviser han og signaliserer «Nei! Ikke her! Ikke nå!» i redsel for at situasjonen skal eskalere.

Først livredd, så sint

Jeg var skrekkslagen og tenkte «nå slår han oss ned». Han var såpass aggressiv. Etter en oppvekst med juling og mobbing for det å være annerledes, er mitt første instinkt å bli redd, forsøke å bli usynlig og finne fluktmuligheter. Så jeg unngår øyekontakt, vil ikke provosere.

Men dette er min by!

Jeg ser rundt meg på bussen og lurer på hvem som kan og vil hjelpe meg hvis det skjer noe nå. Men så blir jeg bare så utrolig sint og tenkte «Dette er jo min by! Jeg har bodd her i 20 år. Skal jeg virkelig føle meg utrygg på bussen? Skal jeg stå helt alene hvis noe skjer?». Det er så utrolig frustrerende, fortvilende og urettferdig!

Vanskelig å være raus om man er på bunnen

En av de mest grunnleggende utfordringene mot LHGBTQ-rettigheter, og egentlig alle sine rettigheter, er at det i for liten grad tas høyde for at det finnes folk der ute som på ulike måter har blitt presset utenfor sin bæreevne i samfunnet vårt – og som føler seg nedprioritert.

Vanskelig livssituasjon

Tenk deg en person med en vanskelig start på livet, en som ikke har fått den psykiske hjelpen som er nødvendig. Som kanskje ofte er på NAV, med skjemaer som skal fylles ut. Det å være i en livssituasjon hvor ting er så vanskelige, og så se at masse penger brukes til f.eks. å feire PRIDE en hel måned, hvor «hele verden» feirer skeives rettigheter og til og med går med homo-armbånd.

Urettferdig

Jeg forstår at det kan provosere, at det kan føles urettferdig. Og jeg kjenner meg igjen i det. Arveskatt og bompenger blir ganske trivielt når grunnleggende menneskerettigheter og menneskelige behov ikke blir møtt. Vi får ikke bukt med hets og hat før vi ser hvert enkelt menneske og hvor det kommer ifra.

Informasjon gir kunnskap

Det er utrolig viktig å få nok informasjon om mennesker som er litt annerledes. Vi må møte en homo, en muslim, en transperson eller andre som man lar seg provosere over og fremkalle hat og hets. Vi må forstå hverandre som mennesker. Jeg for eksempel er en monogam person, jeg vil ikke at kjæresten min skal ligge med andre, jeg vil ikke ha flere kjærester samtidig, og jeg er sterkt imot overgrep av barn. Det høres kanskje selvsagt ut, men når disse tingene ikke snakkes om så lager folk sine egne svar og fordommer skapes.

Det gjelder alles rettigheter

PRIDE for meg handler om mye mer enn homo-rettigheter. Det gjelder alles rettigheter. Det er derfor det heter «LHBTQ…» osv – fordi alle skal med. Alle mennesker har ansvar for sine egne handlinger. Men om noen truer min ytringsfrihet om jeg sitter på bussen med PRIDE-bånd rundt hånden, da har vi et større problem. For da blir min opplevelse et samfunnsproblem.

Årsaken til problemet

Vi må slutte å tenke at de som oppfører seg på en problematisk måte er dustete og teite, for da tar vi ikke på alvor årsaken til problemet. Det er det motsatte av å se de som har det vanskelig, det er det motsatte av å få bukt med problemet. Det finnes en grunn til at alle mennesker gjør det de gjør. Jeg blir ikke så forbanna på han som skaper kvalme for meg på bussen, jeg blir forbanna på at vi som samfunn tillater dette å skje!

Et umulig krav

Når det gjelder de andre på bussen, så hadde nok jeg gjort det samme. Jeg hadde sikkert blitt perpleks og sett enda hardere på mobilen, som om at jeg ikke hørte eller så. Vi er ikke så gode til å snakke med hverandre her i nord. Vi er mer private og har ikke en kultur der vi snakker med fremmede på bussen. Da er det et umulig krav at noen skulle ta en fight for en ukjent når attpåtil utfallet er høyst uvisst.

Et støttende blikk er viktig

Selv om jeg følte meg alene i den situasjonen, kan jeg ikke kreve av andre det jeg selv ikke hadde turt å gjøre. Jeg er ikke sterk nok, jeg har aldri sloss! Samtidig skulle jeg ønske at noen hadde sendt meg et blikk som sa «for en idiot, ikke tenk på det». Det går an å vise støtte uten å gå inn i krigen. Vise at «vi ser deg» og «vi er på din side». Det er en mye mer støtte enn det man tror. Det å se at folk mener at jeg skal få lov til å være den jeg er og elske den jeg elsker.

Tydelig lederskap

Vi trenger at våre ledere er enda mer tydelig på hva det norske samfunnet står for! For eksempel kan de si: «Vi har en befolkning som mener svært ulike ting, men hovedmålet vårt er at hele befolkningen vår skal få leve fritt sine liv. Og så lenge det er to samtykkende voksne, så kommer vi til å støtte det.» Det er en helt annen ting enn å si at man støtter seksuell frigjøring, fordi det er mye mindre konkret og kan tolkes i ulike retninger.

Debatt eller ekkokammer

Vi kan godt møtes på små lokaler og ha debatt etter debatt for «menigheten», men det er jo ingen som kommer på den debatten som er uenig. Ingen motstandere av transpersoner kommer på et arrangement hvor man snakker om hva det betyr å være trans. De er ikke interesserte i å være med på den debatten, for de har funnet sitt svar og er komfortable i sitt ekkokammer.

Intet slingringsmonn

Vi må være tydelige på hva slags samfunn vi vil ha. Det kan ikke være sånn at «jo, men litt homofobi må man regne med». Nei, det skal man ikke. Hvis noen banker kona si, eller omvendt, så er det ikke greit fordi de bare gjør det litt. Man blir fortsatt skadet om man blir overkjørt bare en gang. Når det kommer til menneskerettigheter og likeverd er det ikke noe slingringsmonn!

Konsekvenser

Når våre ledere ikke er tydelige på dette, har vi et stort problem. De må skjønne hvilke konsekvenser handlingene deres har for sårbare mennesker og grupper i samfunnet vårt. Dette er en etterlengtet forståelse også utenfor PRIDE. De færreste har evnen til å glede seg for andre når det går skikkelig dritt med oss selv. Hvis livet ditt føles ut som at det går rett vest, er det vanskelig å si eller tenke «nei, men så fint at du har det bra da!».

Kampen om menneskeverdet

Jeg kan forstå det politiske aspektet og enkeltpersoners dagligdagse kamp, som meg på bussen på mandag, kan drukne litt i PRIDE-feiringens parader, glitter og homoflagg. Det er utrolig mange ulike mennesker med ulike meninger som tar del i PRIDE – et mangfold som kanskje ikke kommer klart nok frem.

PRIDE for meg handler ikke om å lage show for de som ser på. Det er min feiring. Det handler om å stå sammen om felles utfordringer.

For det er dette det handler om; å få frihet til å eksistere som den man er og elske den man elsker!

En kaféprat med Tore Petterson 7. juli 2021 – ført i tastatur av kollega Elin Olsen-Nalum i Humanistene.
Foto engasjert Tore: Humanistene.
Foto smilende Tore: Thomas Brun NTB / Kommunikasjon.
Illustrasjoner: Björg Thorhallsdottir.