Humanismens historie

I det store norske leksikon og i de fleste vestlige bøker om humanismens historie, peker man nesten utelukkende på europeiske tenkere og kilder for humanistisk tankegods. Ofte løftes rennesansehumanistene frem som opphavet til humanismen både som filosofi og livssyn.

Kort fortalt var renessansen en periode i Europa, også her i Norden, på 1300-1600-tallet som var preget av en vitenskapelig oppblomstring og ny interesse for kultur, filosofi, kunst og andre fag som dreier seg om å forstå mennesket. Denne perioden ble definert av sekularisering og individualiseringsprosesser som utfordret tradisjonelle samfunnsstrukturer der individet i stor grad var underlagt kirken.

I denne perioden dukker renessansehumanismen opp – med både røtter i det religiøse og det verdslige, ikke-religiøse .

Nye tanker om menneskeverd

De nye tankene blant renessansehumanistene var at alle mennesker har muligheten til å dannes til å bli frie og ansvarsfulle borgere – og leve gode liv til gode for fellesskapet. Dette førte med seg kritikk av alle samfunnsforhold som hindret mennesket å «leve menneskeverdig». Det kunne være politikk, religion eller andre samfunnsforhold. Det var ingen motsetning mellom humanismen og religionen, men de religiøse skriftene ble studert med et nytt kritisk blikk.

I Inge Eidsvågs artikkel om renessansehumanismen skriver han at «det vokste fram en forestilling om at humaniora, de menneskelige fag, skulle brukes til å begrunne de nye idéene om mennesket. Idéer preget av åpenhet, toleranse og en søkende livsholdning. «Studia humanitatis» omfattet grammatikk, poesi, retorikk og moralfilosofi. I dette lå et politisk og kulturelt oppdragelsesideal, som etter hvert ble den intellektuelle basis for hele den humanistiske bevegelsen. Det betydde ikke bare slike kvaliteter som vi i dag forbinder med humanitet: forståelse, toleranse, medlidenhet, barmhjertighet, men også egenskaper som styrke, dømmekraft, klokskap, veltalenhet og æresfølelse».

Kilder også utenfor Europa

Det er viktig å huske på at selv om vi i Europa har en tendens til å vektlegge vestlige kilder, finnes det også utenfor Europa skrifter og filosofi med utgangspunkt i de humanistiske verdiene.

Dag Hareide i sin introduksjonsbok om humanisme løfter frem tenkere også utenfor Vesten som mulige kilder til humanistisk tenkning. Enkelte av disse er langt eldre enn de europeiske kildene som vanligvis forbindes med humanismen.

I 2016 kom boken «Islamsk Humanisme» som argumenterer for at islam er bygget på, og har rom for, humanisme som del av religionen og et religiøst liv.

Det er altså flere syn på hvor humanisme som filosofi og som livssyn stammer fra, og hvem som kan påberope seg opphavsrett eller eierskap til tankegodset og verdiene.

Livssynshumanisme

Humanisme er anerkjent som et livssyn i Norge og resten av verden. Det Store Norske Leksikon definerer et livssyn som en «sammenhengende og teoretisk begrunnet oppfatning av menneskets vilkår, funksjoner, oppgaver, mål og mening». Enkelt forklart kan man si at et livssyn gjerne forklarer hvordan man forstår menneskets plass i verden og hva som er et godt liv for mennesker.

Livssyn deles gjerne inn i religiøse og ikke-religiøse livssyn. Et humanistisk livssyn er for mange et alternativ til religion, men det finnes også mennesker som definerer seg som kristenhumanister, muslimske humanister eller humanister med annen åndelig tro.

Vil du lese mer om livssyn, kan du lese «Hva er et livssyn» i bloggen vår.

Kjempende humanisme

Som livssyn setter humanismen mennesket i sentrum for alt. Mennesket er målestokken i alle moralske spørsmål.

Humanister mener at alle mennesker er verdifulle i kraft av å være mennesker. Menneskeverdet er medfødt og kan ikke mistes. Alle mennesker er like mye verdt. Derfor mener humanister at alle mennesker skal ha de samme grunnleggende friheter, rettigheter og ansvar.

Et godt liv, ifølge humanismen, innebærer at den enkelte har mulighet til å være seg selv, i frihet og med verdighet, i fellesskap med andre.

Men ikke alle har de samme mulighetene til å virkeliggjøre sitt potensiale, derfor er det viktig å jobbe mot forhold som hindrer mennesker å leve «menneskeverdig». Humanismen oppfordrer altså til handling – noe som også har blitt kalt «kjempende humanisme».