Humanismen og Nansenskolen

Begrepet humanisme som vi kjenner det i dag dukket opp i Norge på 1930-tallet. En sentral figur i dette arbeidet var teologen Kristian Schjelderup og Nansenskolen som ble stiftet i 1938.

Kristian Schjelderup

Schjelderup ønsket å skape en «kjempende humanisme» (Hareide 2011:64) som kunne motstå den tidens truende diktaturer i Stalins kommunisme og Hitlers nazisme. Han definerte humanisme som det beste du kan trekke ut av europeisk historie; kristendommens nestekjærlighet, vitenskapens søking etter sannhet, demokratiet, menneskeverdet og respekt for den enkeltes åndsfrihet.

Men det var en intern splid mellom de som definerte seg som religiøse og de som definerte seg som religiøse humanister i kirken. Kristian Schjelderup på sin side mente denne debatten var uviktig i en tid preget av store konflikter og totalitære regimer. For han var det mye viktigere å samle folk på tvers av religiøse og partipolitiske skillelinjer om kampen for demokrati og menneskeverd.

Nansenskolen for en samlende humanisme

Han starter Nansenskolen, som da het «Norsk humanistisk Akademi» i 1938 sammen med litteraturviteren Anders Wyller. Begge hadde et kristent livssyn, men de valgte agnostikeren Fridtjof Nansens navn på akademiet fordi de ønsker en samlende, kjempende, praktisk humanisme, som mange kunne samle seg rundt.

Da Norge ble okkupert av Tyskland i 1940 ble akademiet tatt over av tyske styrker. Schjelderup blir fengslet. Wyller dør som flyktning i Sverige. Akademiet blir gjenåpnet etter krigen og lever i dag i beste velgående, best kjent som Nansen Fredssenter.

Menneskerettighetene (1948)

Menneskerettighetserklæringen ble til i 1948, i en liten fredelig tidsperiode mellom 2.verdenskrig og den kalde krigen – nærmest som et lite mirakel midt mellom totalitære regimer, kolonimakter og samfunn basert på hierarkier, kastesystem, etniske og religiøse skiller. Grunnlaget for menneskerettighetserklæringen er at frihet, rettferdighet og fred i verden er avhengig av troen på at alle mennesker har en iboende verdighet, og at alle mennesker skal ha like og umistelige rettigheter.

Artikkel 1: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Artikkel 2: Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende eller på annen måte har begrenset suverenitet.

Menneskerettigheter og Humanisme – samme utgangspunkt

Menneskerettighetene er juridiske minimumsregler rettet mot stater. Humanisme er holdninger og verdier som retter seg mot alle mennesker og deres fellesskap. Med andre ord menneskeverd uavhengig av realiteter som økonomi, politikk og landegrenser. Menneskerettighetene og humanisme er ikke det samme, men samles begge i en felles forståelse om to viktige grunnprinsipper;

• Menneskets iboende verdighet – menneskeverdet.
• Mennesket som moralske vesener som «bør handle i brorskapets ånd» – den gylne regel.

Humanisme i Europa – Humanist International (1952)

«Humanism is a democratic and ethical life stance that affirms that human beings have the right and responsibility to give meaning and shape to their own lives. Humanism stands for the building of a more humane society through an ethics based on human and other natural values in a spirit of reason and free inquiry through human capabilities. Humanism is not theistic, and it does not accept supernatural views of reality.”

— The Minimum Statement on Humanism, Humanists International”

Human-Etisk Forbund (1956)

Human-Etisk Forbund (HEF) er medlem av Humanist International – og er på samme måte en sekulær retning innen humanismen. De ble stiftet i 1956 med hovedoppgave å skille kirke og stat, og med det frigjøre moralen fra religionens grep. De har i dag ca. 100 000 medlemmer. De har betydd mye i kampen for tros- og livssynsfrihet i Norge. De har også vært med på å synliggjøre at mennesker uten religiøs tilknytning har et etisk engasjement. Som det dominerende ikke-religiøse livssynsalternativ i Norge siden 50-tallet har begrepene «humanisme» eller «borgelig» derfor vært nærmest ensbetydende med Human-Etisk Forbund. Mer om deres syn på humanisme finner du her.

Intern uenighet

Både innen HEF og Humanist International er det noe uenighet mellom «de som anser kampen mot religion og tilsvarende irrasjonelle fenomener som hovedsaken, og dem som mener at det viktigste er å fremholde humanismens positive menneskesyn, menneskerettigheter og ansvaret for å skape en bedre verden» (Fragell i Hareide 2011:78). Humanistene er i den siste kategorien.

Humanistene (1997)

Humanistene ble etablert i 1997. I dag har vi 4500 medlemmer og er en sekulær livssynsorganisasjon for humanister i Norge. Livssynssamfunnet ble skapt av noen studenter på Universitetet i Oslo som ikke identifiserte seg verken med kirkens religiøse fellesskap eller Human-Etisk Forbunds tolkning av humanisme.

Humanistene har mye til felles med Human-Etisk Forbund, men er uenig i deres deres definisjon av humanisme. Human-etikken utelukker at mennesker med en form for tro eller tvil kan være humanister. Vi mener at mennesker som har en form for tro eller tvil ved siden av sin humanistiske overbevisning også kan være humanister.

På samme måte som Schjelderup anså den interne konflikten i kirken uvesentlig på 30-tallet, så blir denne kampen mot religion både uriktig og uvesentlig for oss. Vi mener at både ateister, agnostikere og religiøse kan være humanister.

Det viktigste er at man vil jobbe for de humanistiske verdiene. Om man i tillegg skulle finne mening i religion eller annen sosial eller kulturell praksis, så tenker vi at det er en berikelse for dem. Vi har stor tro på mennesket som individ, og at de selv best evner å vurdere hvordan de bør leve sine liv. Vi vil som Schjelderup samle folk rundt de humanistiske verdiene. Det er det viktigste for oss.

Humanistenes menneskesyn og verdensbilde

Humanistene forstår mennesket som både som individ og som en del av et fellesskap.

Mennesker har rettigheter og friheter, men også ansvar – både for seg selv og for de rundt seg. Vi er en del av et fellesskap hvor det skal være plass til alle, med all sin kompleksitet og unike ressurser. Vi er sosiale dyr, og trenger inkluderende og ansvarlige fellesskap for å leve gode liv. Vi trenger å høre til og føle mening med livene våre. Min og din livskvalitet, vår evne til å leve «menneskeverdig», er vårt felles ansvar.

Mennesket er en del av et økosystem vi selv er avhengig av for vår eksistens og vi har et stort ansvar for å ta vare på dyrene, naturen og planeten vi bor på. Det menneskelige fellesskapet er en del av naturen og kretsløpet til planeten vår.

Hvem kan være humanist?

Alle som jobber for de humanistiske grunnverdiene er humanister. Vi stiller oss bak Dag Hareides velvalgte ord om det å være humanist;

^{«En religiøs som ikke kan godta at en ateist kan være humanist, er ikke en humanist, og en ateist som ikke kan godta at en religiøs kan være humanist, er ikke en humanist»}

Kjenner du deg igjen?

Høres dette ut som en humanisme du kan kjenne deg igjen i?