Har vi glemt hvorfor vi har ytringsfrihet?

Av gjesteskribent Marius Grindflek, politisk filosof og medlem i Humanistene

Å finne rett balanse

Vi kan ikke la ytringsfriheten operere som om ytringer eksisterer i et vakuum. Dette er noe som allerede erkjennes ved at vi har et lovverk som anerkjenner at ytrede ord er lik handlinger. Skal vi skape et rausere samfunn, må vi finne den rette balansen mellom friheten til å ytre seg, og å forhindre ytringer som innskrenker andre menneskers frihet.

Et demokratisk problem

Det offentlige ordskiftet omkring ytringsfrihet som lov og allment prinsipp har tilsynelatende ett svært stort hull: hva gjør vi med ytringer som forhindrer andre fra å ytre seg? Hvordan bør vi forholde oss til ytringer som forhindrer andre fra å ytre seg i fremtiden? Fordi når ytringer kan fremme frykt og implisere trusler er et demokratisk problem.

Din frihet stopper der min frihet begynner

I en liberal rettsstat, slik som Norge, er ‘din frihet stopper der min frihet begynner’ en del av fundamentet som rettsstaten er bygget på. Som samfunn tillater vi ikke handlinger hvor ett menneske bruker sin frihet til å forbryte seg på noen andres frihet.

I Grunnloven

Dette er fundamentalt for den norske Grunnloven, og det reflekteres også i bestemmelsene omkring ytringsfriheten. I både §100, som er loven som etablerte ytringsfriheten, og i §185 som tydeliggjør innskrenkingene tilpasset dagens samfunn, er begrensningene for vår frihet tydelige.

Begrensningene på den opprinnelige totale friheten ber oss om å være bevisste på hva som er poenget med lovene våre. Dette gjelder også ytringsfriheten.

Hvor mye ytringsfrihet skal vi ha?

Som samfunn aksepterer vi allerede visse begrensninger på ytringsfriheten. Hatefulle ytringer knyttet til noens hudfarge, seksuelle legning eller funksjonsevne er straffbart, og det samme gjelder voldstrusler og oppfordringer til kriminalitet.

Ytringsfriheten er dermed ikke absolutt, den er allerede betydelig begrenset. Når vi diskuterer hva slags ytringer vi skal tillate, diskuterer vi derfor hvor mye ytringsfrihet borgerne i vårt samfunn skal ha.

Hvem som helst, hva som helst

Sosiale medier har muliggjort at alle, og hvem som helst, kan ytre alt og nesten hva som helst til alle saker. Mer og mindre reflekterte utsagn står side om side på nettsteder som twitter og facebook. Parallelt med denne voldsomme økning i muligheten for å ytre seg offentlig, virker visse offentlige stemmer å glemme at ytringsfriheten er et menneskeskapt og foranderlig prinsipp. At ytringsfriheten kan og bør være foranderlig burde være lite kontroversielt; når blasfemiloven ble opphevet i 2015 endret lovverket seg angående hvilke ytringer som er lovlige. Store nok samfunnsendringer vil, over tid, gjenspeiles i lovverket.

Frihet i mulighetsrommet

Samfunnets lover og prinsipper har funksjoner å oppfylle. Store deler av ytringsfrihetens funksjon er å tilrettelegge for et menings- og identitetsmangfold hos sine borgere. Borgeres sannhetssøken og meningsdannelse burde, fordi vi er frie mennesker, være fri. Å unngå en stat som stilner røster som er kritiske til et politisk regime er også et sentralt demokratisk aspekt ved ytringsfriheten.

Poenget er derfor ikke at vi skal kunne spy ut alskens eder og galle, bare fordi vi har lyst, men at vi bruker ytringsfrihetens mulighetsrom til å forbedre oss selv, våre medborgere og samfunnet vårt uten å risikere å bli utsatt for overgrep fra stat eller individer.

Krenkepoeng

I Trondheim har det nylig vært debatt om bystyrets fordømmelse av Stopp Islamiseringen Av Norge (SIAN). Noen har hevdet at dette er et forsøk på å innskrenke SIANs frihet til å ytre seg. Et av argumentene som brukes mot bystyrets fordømmelse av SIAN, er at vi ikke kan la ytringsfriheten styres av om noen opplever å bli krenket.

Det er vanskelig å si seg uenig i det, for om enhver fornærmelse er nok til å forhindre ytringer, vil konstruktiv kommunikasjon bli en umulighet. Likevel kommer ikke krenkepoenget seg til sakens kjerne; noen ytringer er av en slik natur at de forhindrer andres frihetsutøvelse.

«Feil religion»

Av denne formen for ytringer finner vi, blant annet, ytringene til grupperinger som SIAN. Deres tilstedeværelse i bykjerner kan føre til at for eksempel småbarnsmødre med — slik SIANs ser det — ‘feil’ religion, frastår fra å gå ut døra så lenge de sprer sine hatefulle budskap rettet mot nettopp mennesker lik et slikt individ.

Trusselen er ikke eksplisitt, men volden er implisert i språkbruk og retorikk. Den er et vesentlig demokratisk problem. Et annet eksempel på den samme impliserte volden fikk vi se når tre menn hang opp bannere med hakekors på, med påskriften «Vi er tilbake», natt til 09. april 2018.

Ord og handling

Vi kan ikke la ytringsfriheten operere som om våre ytringer eksisterer i et vakuum uten påvirkning på virkeligheten. Dette er noe vi som samfunn allerede erkjenner ved at vi har et lovverk som anerkjenner at ytrede ord er handlinger. Det gjelder både ytringer som enten er i grenseland hva gjelder lovlighet, eller som er fullt lovlige. Selvsagt må alle og enhver tåle et visst nivå av kritikk eller uenighet. Tilbakemelding, uavhengig av om den er god eller dårlig, må kunne forventes om man ytrer seg i offentligheten.

Krenkehysteri

Samtidig må den som ytrer seg være forberedt på at ytringer er handlinger, og handlinger har konsekvenser. Sier man noe tilstrekkelig fornærmende eller feilaktig er det ikke ‘krenkehysteri’ om noen reagerer på det. Selv om loven beskytter vår rett til å ytre svært mye, burde den ikke beskytte mot sosiale reaksjoner og reprimander. Det er viktig å huske på at det er en forskjell på hva som er juridisk tillatt, og hva som er en god eller en dårlig moralsk handling.

Bør vi lyve?

Det er ikke ulovlig å lyve, men det er veldig ofte svært umoralsk. Bare fordi det er lovlig å lyve, så betyr ikke det at vi burde lyve. På samme måte forholder det seg med våre ytringer; at vi har muligheten, juridisk sett, til å ytre tilnærmet hva enn vi ønsker, så betyr ikke det at vi burde gjøre det. Enhver som ikke tar stilling til hva ens ytringer sier om seg selv, og hva det gjør med ens medborgere og samfunn, er fundamentalt en egoist.

Et rausere samfunn

Skal vi skape et rausere samfunn, som både verner om samfunnets borgere og ivaretar sentrale demokratiske prinsipper, må vi finne den rette balansen mellom friheten til å ytre seg, og å forhindre ytringer som innskrenker andre menneskers frihet. Å gi hatefulle grupper med høye stemmer stor offentlig plass, er ikke den riktige balansen.

Marius Grindflek fra Rendalen er filosof med utdanning fra NTNU. Hans faglige interesser er politisk filosofi, naturfilosofi, dydsetikk, anvendt etikk, teknologietikk og hvordan ulike systemer påvirker menneskeheten.

Han har blant annet skrevet om bioteknologi, oljefondet og rovdyrforvaltning. Hans masteroppgave omhandlet hvordan teknologi påvirker relasjonen mennesket får til naturen. Til daglig jobber han med exphil-undervisningen ved NTNU og har tidligere vært sommerforsker ved SINTEF.

Publisert 5. august 2021
Illustrasjoner: Björg Thorhallsdottir